svar du fortjener.» Sorgtung og bedrøvet var hun; nu blev hun redd og uviss og sluttet med å spørre. Men om natten ropte hun gråtende på ham mange ganger, bad ham komme igjen. Så gikk hun lang tid og sørget og gråt over hans lange fravær og ventet på ham; aldri kunde hun bli glad mer. Da hendte det en natt, da hun lenge hadde ligget og klaget over at Lorenzo ikke kom igjen, at hun endelig sovnet; og da viste Lorenzo sig for henne i drømme, blek og med floket hår, i sund- revne og smussige klær. Og hun syntes han sa: «Å, Lisabetta, du gjør ikke annet enn rope på mig, sørger over mitt lange fravær og an- klager mig hårdt med dine tårer. Vit derfor at jeg aldri mer kan vende tilbake til denne verden; for brødrene dine myrdet mig den siste dagen du så mig.» Så gav han henne greie på stedet der de hadde gravd ham ned, bad henne ikke rope på ham mer og ikke vente på ham mer. Så forsvant han. Piken våknet; hun trodde på synet og gråt bittert. Da hun stod op om morgenen, vågde hun ikke å si noe til brødrene, men bestemte sig til å gå til dette stedet og se efter om det var sant det som hadde vist sig for henne i drømmen. Hun bad der- for om lov til å ta sig en tur utenfor byen. Hun tok med sig en tjenestepike, som hadde vært hos dem før og kjente alle hemme- lighetene hennes, og skyndte sig til stedet. Der sopte hun bort løvet, og tok til å grave der hun syntes jorden var minst hård. Det varte ikke lenge før hun fant liket til elskeren sin. Det var ikke skadd, ikke råtnet ennu, og av det skjønte hun at synet hadde vært sant. Hun var så bedrøvet, så bedrøvet; men hun skjønte allikevel at det nu ikke var tiden til å gråte. Hun hadde gjerne tatt med sig hele liket, hadde hun kunnet makte det, og gitt det III