til en fattig. mann, og het Simona. Med egne hender måtte hun tjene det brød hun vilde spise, og ernærte sig med å spinne ull. Likevel hadde fattigdommen ikke trykket hennes hug så ned at hun ikke vågde å ta mot Amor i hjertet sitt. Han hadde lenge traktet efter å komme inn der på grunn av den tekkelige ferd og de innsmigrende ord til en ung mann, som ikke var av mer fornem byrd enn hun. Han pleide komme til henne med ull hun skulde spinne til herren hans, en ullvever. Han hette Pasquino. Hun kom nok 1 glød av øinene til den vakre unge mannen, som også elsket henne; men hun vågde ikke gjøre noe, enda så hett hun attrådde det. Ved hver ulltråd hun la kring spolen, drog hun tusen sukk, mer glødende enn ild, når hun tenkte på ham som hadde gitt henne ullen til å spinne. Han på sin side hadde blitt svært ivrig for at ullen til husbonden hans skulde bli godt spunnet, og han kom da oftere til Simona enn til noen annen for å se efter, akkurat som hennes tråd skulde fylle hele veven. Mens nu den ene formante og den andre gledet sig ved å bli formant, hendte det at hun fattet større dristighet enn hun pleide, og jagde bort en hel del av sin vanlige engstelse og blygsel, og til slutt forente de sig da 1 nytelsen av felles gleder. Begge syntes så godt om dem at de slett ikke ventet på opfordringer fra den andre, men kappedes om å innby hverandre til å gjenta dem. På denne måten holdt de frem med sine gleder hver dag, og for hver gang kom de stadig mer og mer 1 glød. | Så hendte det at Pasquino kom med det bestemte ønske at hun skulde se til å komme til en have, som han vilde føre henne til. Der kunde de få være sammen med større hygge og mindre frykt. Simona sa at hun gikk med på det. En søndag efter maten sa hun til far sin at hun vilde gå til San Gallo og få avlat. Sam- 126