men med en venninne, Lagina, gikk hun så til den haven som Pasquino hadde pekt ut for henne. Der fant hun ham sammen med en kamerat som het Puccino, men oftest blev kalt Stramba. Et nytt kjærlighetsbånd blev knyttet mellem Stramba og Lagina. Derfor gikk Pasquino og Simona til en kant i haven, mens Stramba og Lagina blev i en annen. På det stedet i haven der Pasquino og Simona slo sig ned, stod en stor vakker salviebusk. De satte sig under den og forlystet sig med hverandre en lang stund. Så lå de og snakket om å spise til kvelds her en gang i all ro og mak. Pasquino plukket et blad av den store salviebusken og tok til å gni tennene og tannkjøttet med det, for salvien renset tennene så godt for alt som blev igjen på dem når en åt, sa han. Da han hadde gnidd dem en stund, tok han til å tale om kveldsmaten igjen som før. Men plutselig tok hans ansikt til å skifte farve, og det varte ikke lenge før han mistet både synet og taleevnen, og om kort tid døde han. Simona tok til å gråte og ropte på Stramba og Lagina. De skyndte sig til henne, og fikk se Pasquino ligge der, ikke bare død, men op- svulmet allerede og full av mørke flekker i ansiktet og på hele kroppen. Da ropte Stramba brått: «Ve dig, du forbryterske kvinne, du har forgiftet ham!» Og han ståket sånn at mange som bodde i nabolaget, hørte det. De kom springende og fant Pasquino, død og opsvulmet, og hørte Stramba anklage Simona for å ha forgiftet ham svikefullt. Hun var rent fra sig selv av smerte over den brå ulykkeshendingen som hadde berøvet henne elskeren hennes, og vant ikke å forsvare sig. Så trodde alle sammen at det var sant det Stramba sa. De grep henne da og førte henne til podestaens palass, mens hun gråt og klaget hele tiden. Her krevde Stramba og Atticiato ve