å tale trøstende ord til henne og bad henne reise sig, skjønt de ikke hadde kjent henne igjen. Men hun reiste sig ikke; og da de forsøkte å reise henne op, så de samtidig at hun var Salvestra, og at hun var død. Grepet av dobbelt medlidenhet begynte da alle kvinnene som var til stede å klage ennu sterkere enn før. Det kom også frasagn om dette til mennene utenfor kirken, og sånn fikk mannen hennes også vite det. Lenge gråt han over henne og vilde ikke høre på trøsteord eller vennlig tale av noen. Siden fortalte han til mange som var til stede, det som hadde gått for sig om natten mellem den unge mannen og konen hans. Da skjønte alle grunnen til begges død, og blev meget bedrøvet. De tok da den unge kvinnes lik, smykte det som skikken er, og la det på samme båren ved siden av den unge mannen. Lenge gråt de over henne. Og så blev de begge begravd i samme gra- ven. Sånn forente døden med uløselige bånd dem som kjærlig- heten ikke hadde maktet å føre sammen i livet.