prøve sig på ham, maktet å få podet 1 ham det minste av kunn- skaper eller seder; tvert imot, stemmen hans var grov og illelydende, og vanene hans høvde bedre for et dyr enn for et menneske. Det gagnløse livet hans var til stor smerte for faren. Da han nu mistet alt håp for ham, befalte han ham å dra ut på godset hans og bo der blandt bøndene, så han slapp å ha årsaken til sin sorg for øinene bestandig. Cimon var helt fornøid med dette; for almuesmannens seder og vaner var meget lagligere for ham enn de som var velsett i byen. Mens nu Cimon der ute på bygden øvde sig i landlig yrke, hendte det en dag, at han noe over middag gikk fra en avlsgård til den annen med den store kjeppen sin på skulderen. Han kom da inn 1 en småskog som laget rent som et løvtak; for det var midt 1 mai, og løvet var helt utsprunget. Ført av sin heldige skjebne kom han til en eng med høie trær rundt omkring. På den ene siden strømte det frem en yndig, kjølig kilde. Ved siden av den fikk han se den skjønneste pike; hun lå og sov på den grønne gress- vollen og hadde på så fin en drakt at den næsten ikke skjulte de alabasterhvite lemmene hennes; bare et lett, snehvitt flor dekte henne fra beltet og ned. Ved føttene til piken lå to kvinner og en mann og sov; det var tjenerne hennes. Cimon blev brått stående stille, støttet til kjeppen sin og uten å si et eneste ord. Sånn stod han og så på henne 1 den dypeste beundring, som om han aldri hadde sett en kvinneskapning før. Da kjente han i det rå brystet sitt, det som aldri før hadde åpnet sig for edlere drifter, tross tusen lærdommer, på én gang en følelse våkne som 1 hans udannede og grove sinn sa at denne piken var den fagreste ting et levende menneske noengang hadde sett. Han betraktet efter hvert de forskjellige deler av legemet hennes 162