og priste i sitt stille sinn håret hennes, som han syntes var av gull, pannen, nesen, munnen, halsen, armene og særlig den unge, ennu bare svakt hvelvede barmen. Han omskaptes hurtig fra bonde til skjønnhetsdommer; han ønsket nu bare å få se øinene hennes, som nu var lukket, tynget av søvnen. Han hadde flere ganger lyst til å vekke henne for å kunne nyte denne glede. Han syntes hun uten sammenligning var meget skjønnere enn alle de kvinner han før hadde sett; han trodde næsten hun måtte være en gudinne. Så meget forstand hadde han da at han skjønte guddommelige ting er verdig større ærbødighet enn timelige, og derfor kuet han ønsket sitt og ventet til hun våknet av sig selv. Han syntes nok ventetiden blev lang; men han var så betatt av en ukjent glede at han ikke fikk sig til å gå fra stedet. Endelig, efter en lang stund, hendte det at møen, hun het ellers Ifigenia, våknet før noen av folkene hennes. Hun løftet hodet, slo øinene op og fikk se Cimon, som stod der fremfor henne og støttet sig til staven sin. Hun forundret sig over hvor stor han var, og sa: «Cimon, hvad gjør du her i skogen på denne tiden?» Cimon var nemlig kjent i hele egnen for sitt vakre utseende og vettløsheten sin, for sin fars høie stand og rikdom. Han svarte ikke på Ifigenias spørsmål; han så de åpne øinene hennes og stir- ret uavlatelig inn i dem, og han syntes det strømte noe så søtt fra dem at hans hele sjel blev fylt av en glede han aldri før hadde kjent. Da piken blev vår dette, tok hun til å bli redd for at denne spente stirring skulde egge det rå sinnet hans til noe som kunde krenke hennes blygsel. Derfor kalte hun på tjenerne sine, reiste sig og sa: «Cimon, Gud være med dig!» Men da svarte Cimon: «Jeg går med dig.» Møen var fremdeles redd ham, men hun fikk ikke gå uten han fikk følge henne til huset hennes. Derefter reiste 163