egne venner våben, og delte dem så 1 to hoper. Den ene sendte han føretenkt ned til havnen, så ingen fikk hindret dem når de steg ombord. Den andre tok han med sig til huset til Pasimundas. Der satte han noen ved inngangen, så ingen kunde stenge for dem eller hindre dem i å komme ut igjen. Med dem som nu var igjen, gikk han og Cimon op trappen. De kom inn i salen der de nygifte brudene satt, sammen med mange andre damer 1 sedvan- lig orden for å spise. Da stormet de på, veltet bordene over ende, grep hver sin elskede, og bød så stallbrødrene straks føre dem ned til skibet, som lå klart til å seile. Brudene tok til å gråte og rope, og de andre damene og tjenerne likedan. Snart var hele huset fullt av ståk og rop og klage. Men Cimon og Lysimachos og føl- get deres drog sverdet. Ingen vågde å gjøre motstand. Sånn nådde de trappen, og tok til å gå nedover den. Da møtte de Pasi- mundas, som hadde hørt bulderet og kom rennende med en diger påk i hånden. Cimon hugg til ham i hodet med sånn kraft at han kløvde det næsten til midten; og der falt Pasimundas død fremfor føttene på Cimon. Den ulykkelige Hormisdas sprang til og vilde hjelpe broren. Han blev likeens hugd ned av Cimon. Noen andre som stimte til, blev såret og jagd bort av følget til Lysimachos og Cimon. De lot altså huset efter sig fullt av blod, skrik, gråt og sorg, og kom i tett fylking uten noen hindring ned til skibet med rovet sitt. De bar damene ombord, og alle fulgte. De slo årene i vannet med én gang; for hele stranden var full med væb- nede folk som kom for å ta tilbake de to som var røvet. Så seilte de bort til en lykkeligere skjebne. Da de kom til Kreta, blev de mottatt med stor glede av venner og slektninger. De ektet damene sine med stor høitidelighet, og nøt siden, glad og tilfreds, byttet sitt. På Kypros og Rodos 172