og tok til å fare som sjørøver langs kystene i Berberiet og plyndret hver som var svakere enn ham. Lykken skulde vel også ha vært ham hull, hadde han bare visst å holde måte. Men han og kame- ratene hans var ikke fornøid med å bli meget formuende på kort tid; de vilde absolutt ha en umåtelig rikdom. Så gikk det ikke bedre enn at både han og de blev tatt til fange efter en hård strid og plyndret av noen sarasenske skuter. Størsteparten av fangene kastet sarasenene 1 havet, skibet blev boret i senk, og han selv blev ført til Tunis. Der satt han i lang tid 1 fengsel i stor elendighet. Til Lipari kom det bud, ikke med én eller to, men med mange personer fra forskjellige kanter, at alle de som var med Martuccio på skibet, var blitt druknet. Møen hadde lenge sørget over Mar- tuccios bortreise; da hun nu fikk høre at han var omkommet sammen med de andre, gråt hun lenge, og besluttet sig til ikke å leve lenger. Imidlertid hadde hun ikke mot til å gi sig selv en voldsom død; derfor tenkte hun ut en ny måte til å gi sig døden på. Hemmelig forlot hun en natt farens hus og snek sig ned til havnen. Der slumpet hun til å finne en liten fiskerbåt, som eier- mannen just hadde gått ifra; derfor var både mast og seil og årer til stede. Hun skyndte sig ned 1 båten, rodde et stykke ut på havet og heiste seil; for hun og forresten alle kvinnene der på øia skjønte sig litt på sjømannsskap. Hun kastet fra sig årene, og likeens roret; for nu vilde hun helt gi sig i vindenes vold; for hun tenkte at de sikkert enten vilde velte båten, som var uten ballast og ror, eller også drive den mot et eller annet berg og knuse den. I begge høve vilde hun sikkert drukne, selv om hun vilde forsøke å berge sig. Hun svøpte hodet i kappen og la sig gråtende ned i bunnen på båten. 176