Det gikk imidlertid anderledes enn hun hadde tenkt. Vinden stod fra nord og var nokså svak, og havet rørte sig næsten ikke. Så holdt båten kursen nokså godt og førte henne utpå kvelden dagen efter hun hadde gått ombord, til kysten omtrent hundre mil ovenfor Tunis, ikke langt fra en by som heter Susa. Costanza merket ikke om hun var på sjø eller land; for hun hadde ikke løftet hodet op en eneste gang, vilde heller ikke gjøre det mer. Nede på stranden der båten støtte på, holdt en fattig kvinne på å ta sammen noen garn som hadde lagt til tørking i solskinnet. Da hun fikk se båten, undret hun sig over at de lot den støte på land for fulle seil. Hun tenkte at fiskerne kanskje lå og sov på bunnen; derfor gikk hun bort til båten; men fant ingen annen der enn den unge piken, som lå i dyp søvn. Kvinnen måtte rope flere ganger til henne før hun endelig våknet. Konen så på klærne hennes at hun var kristen; hun spurte derfor på italiensk hvordan det hadde sig at hun kom så alene i båten. Da piken hørte det italienske sproget, blev hun redd for at vinden kanskje hadde snudd sig og drevet henne tilbake til Lipari. Derfor reiste hun sig brått og så sig omkring. Men denne byen kjente hun ikke, og så spurte hun den gode kvinnen hvor hun var. Konen svarte: «Min datter, du er i nærheten av Susa i Berberiet.» Piken blev meget bedrøvet over at Gud ikke hadde vilt sende henne døden. Hun satte sig attmed båten sin og tok til å gråte, angst for vanære og 1 grusom rådløshet. Den gode konen ynket sig over henne, og bad henne så lenge til hun fikk føre henne til den fattigslige hytten sin. Der talte hun så rørende til Con- stanza at hun til slutt fortalte hvordan det hadde sig at hun hadde kommet til kysten her. Konen skjønte hun ennu måtte være fastende. Derfor tok hun frem litt hårdt brød, noen fisker og vann I77