hit mens du er her, og de får se hvor ung og vakker du er, er jeg redd de kommer til å fare ille og skjendig med dig, uten at vi kan hindre det. Vi vil på forhånd si dig det, så du ikke skal klage på oss om sånt skulde hende.» Møen blev nok forskrekket over gubbens ord; men hun tenkte på at det alt var for sent, og sa: «Vil Gud det i sin nåde, verger han både dere og mig fra denne hjemsøkelse. Skulde det likevel hende, er det likevel en mindre ulykke å bli mishandlet av men- nesker enn å bli sundrevet av villdyr 1 skogen.» Hun steg ned av gangeren sin og gikk inn 1 hytten til den fattige mannen og nøt den tarvelige kveldsmaten deres sammen med dem. Siden la hun sig, 1 fulle klær, sammen med dem på det simple leiet deres. Men hele natten holdt hun ikke op et øieblikk med å sukke og gråte over sin egen Pietros ulykke. Om ham kunde hun ikke tenke sig annet enn det verste. Frem mot morgenen hørte hun lyden av steg fra en mengde folk. De kom nærmere og nærmere; derfor skyndte hun sig op og ut på et stort tun som lå bak hytten. I det ene hjørnet blev hun vår en stor høistakk; der gjemte hun sig; der tenkte hun de ikke skulde finne henne så snart om noen av de flokkene hun hadde hørt om, kom hit. Hun hadde ikke før fått gjemt sig, før en stor bande illvorne karer stod fremfor hyttedøren og forlangte den skulde åpnes. De steg inn, og der fikk de se pikens hest, som stod der ennu med salen på. De spurte hvem som var der; men den gode man- nen så ikke møen noen steder, og derfor sa han: «Her finnes ikke et menneske andre enn oss. Denne traveren må ha rømt fra eiermannen sin; den kom hit i går kveld. Vi satte den inn, så ikke ulvene skulde ete den op.» «Da,» sa høvdingen for banden, «kommer han riktig til pass for oss, siden den ikke har annen 187