rovdyrene skulde rive ham i sig om natten. En stund efterpå kom månen op, og været blev aldeles klart. Pietro fikk ikke sove, for han var redd for å falle ned. Ellers vilde nok i alle tilfelle angsten og smerten og tankene på hans elskede ikke gitt ham ro til det. Så våkte han med sukk og gråt og forbannelser over sig selv og sin ulykkesskjebne. Piken hadde, som dere hørte, flyktet uten å kjenne den rette kosen bedre enn at hun lot hesten ta sig frem som den vilde. Sånn för de så langt borti skogen at hun ikke kunde finne stedet igjen der hun først kom inn igjen. Så flakket hun omkring, akkurat som Pietro, hele dagen i skog og mark. Somme tider stanste hun, somme tider tullet hun omkring, og gråt og klagde over sin ulykke. Til slutt, da hun så at Pietro aldri kom, og det led langt på kveld, kom hun inn på en liten sti. Den slo hun inn på, og hesten fulgte faret. Og da hun hadde ridd mer enn to miglier, fikk hun øie på en liten hytte. Hun skyndte sig dit det forteste hun kunde. I hytten fant hun en ærlig, urgammel gubbe og konen hans, som var likeså gammel. Da de fikk se hun var alene, sa de: «Dat- ter min, hvad gjør du så ensom på denne tid i egnen vår?» Møen svarte gråtende at hun hadde mistet laget sitt i skogen, og spurte hvor langt det var til Anagni. Den gilde mannen svarte: «Dette er ikke veien til Anagni, datter min. Og den ligger mer enn tolv miglier herfra.» Piken sa da: «Finnes det noe husvær en kan ta inn 1 her i grannelaget?» «Barnet mitt,» svarte gubben, «du kan så hjertens gjerne få være hos oss i natt. Men vi må nok nevne for dig at her 1 bygdene streifer omkring illtenkte flokker både av det ene og det andre partiet. De gjør oss ofte stor skade og er en riktig plage for oss. Skulde uheldigvis en sånn flokk komme 186