Da de kom til borgen, møtte Pietro noen kjenninger. Han for- søkte å få dem til å hjelpe ham med å lete efter piken i skogen. Mens han fortalte om dette, fikk han bud fra damen at hun vilde tale med ham. Han gikk straks til henne. Og der, hos henne, fikk han se Agnolella; og så var hans glede fullkommen. Han kunde knapt styre sig så han ikke omfavnet henne; men han blyg- des for damen og lot det være. Men var han glad, så var piken det ikke mindre. Da damen hadde fått alt å høre, lastet hun ham meget for det han hadde tenkt å gjøre mot sine slektningers vilje. Men han stod fast på sitt, og piken holdt med ham. Derfor sa hun til sig selv: «Hvorfor maser jeg med dette? De elsker hver- andre, de kjenner hverandre, begge er gode venner av min mann, og det de vil er ærbart nok. Dessuten tror jeg at dette er Guds vilje, da den ene har sloppet fra galgen og den andre lansestøtet, og begge fra skogens ville dyr. La det da skje i Guds navn!» Derefter sa hun høit: «Har dere fremdeles til hensikt å bli mann og hustru, så samtykker jeg også i det. La det bli sånn. Og Liello skal koste bryllupet. Siden skal jeg nok megle fred mellem dere og folket deres.» Pietro blev rent stum av glede, og Agnolella om mulig ennu mer. Sa ektet de da hverandre, og den edle damen stelte med bryllupet så godt det lot sig gjøre i fjellbygden. Der nøt de da i lifligste ro de første fruktene av sin kjærlighet. Noen dager senere steg de sammen med damen til hest, og med sikkert følge vendte de til- bake til Rom. Her fant hun at Pietros slektninger nok var svært harme for det han hadde tatt sig til; men det lyktes henne da å forlike ham med dem. Og siden levde han sammen med sin Agnolella i stor fred og megen glede, helt til begges høie alderdom. I9gI