sunget Caterina i søvn.» Han gikk bort og løftet sakte op senge- forhenget, og der fikk han se Ricciardo og henne ligge nakne og sove 1 armene på hverandre, som før er fortalt. Da han hadde gjort sig viss på at det var Ricciardo, gikk han sin vei igjen, vekte konen sin og sa: «Skynd dig, kone, stå op og kom og se! Din datter synes så godt om nattergalen at hun har fanget den og hol- der den 1 hånden.» «Kan det være mulig?» sa moren. «Skynd dig bare, så skal du nok få se det,» svarte hr. Lizio. Damen klædde hurtig på sig og fulgte stille med hr. Lizio. Begge kom de til sen- gen og drog til side forhenget, og nu kunde fru Giacomina tydelig se hvordan datteren hadde fanget og ennu holdt fast på natter- galen. Damen syntes Ricciardo hadde snytt henne skammelig og stod på nippet til å gjøre kvalm og legge 1 vei med skjellsord mot ham; men hr. Lizio sa til henne: «Kone, setter du pris på min kjærlighet, må du passe dig for å gi en lyd fra dig; for så sant hun nu har fanget den, skal den også være hennes. Ricciardo er en ung mann av fornem slekt, og han har formue. Det kan bare være til fremgang for oss å komme 1 slektskap med ham. Vil han nu komme fra mig med det gode, så må han først trolove sig med henne, så han kan si han har satt nattergalen sin 1 sitt eget og ikke 1 annen manns bur.» Damen roet sig, da hun så mannen hennes ikke var vred for det som hadde hendt. Så tidde hun og tenkte på at datteren hennes hadde hatt en lykkelig natt, sovet godt og fått tak i nattergalen. Det varte ikke lenge nu før Ricciardo våknet, og da han så det alt var lyse dagen, trodde han at nu var det ute med ham. Han kalte på Caterina og sa: «Ve oss, min elskede, hvad skal vi nu gjøre? Dagen er kommet, og jeg er her.» Da steg hr. Liz1o 197