Piken gjorde motstand og ropte høit; det samme gjorde tjeneste- piken også. Dette hørte Minghino og kom farende sammen med vennene sine. Da var piken allerede slept utenfor porten; de drog derfor sverdet og ropte i kor: «Ve dere, forrædere! Dere er dødsens! Det skal ikke skje! Hvad er dette for attentat?» Dermed hugg de løs på dem. Det blev sånt ståk at naboene kom ut med lys og våben, lastet udåden og tok til å hjelpe Minghino. Og så lyktes det ham efter lang strid å ta piken fra Gianndle og føre henne inn 1 huset igjen. Men slagsmålet sluttet ikke før stattholderens knekter nådde frem og grep mange av slåssbrødrene, blandt dem Minghino, Giannöle og Crivello, som alle blev puttet i kasjotten. Da ståket hadde stilnet, kom Giacomino igjen; høist fortørnet over hendingen tok han til å granske hvordan dette hadde sig. Han fant at piken ikke hadde noen skyld, og så slo han sig noenlunde til ro. Men han besluttet sig til å gifte henne bort så fort han kunde, så sånt noe ikke skulde hende en gang til. Om morgenen fikk slektningene på begge sider sann og sikker melding om alt sammen. De skjønte dette kunde få leie følger for begge de unge mennene, dersom Giacomino tok saken op sånn som han hadde retten til. Derfor gikk de til ham og bad og tagg ham om at han ikke måtte ense uretten han hadde lidd, men heller huske på uvettet til de unge mennene, og den kjærlig- het og velvilje de håpet han nærte for dem som bad ham så pent. De sa at både de selv og de unge voldsmennene var rede til å gi ham sånn bot som han selv vilde fastsette. Giacomino hadde sett meget i sine dager, og han var en klok mann. Derfor sa han: «Herrer, om jeg hadde vært på mitt eget hjemsted som jeg nu er på deres, så holder jeg mig for å være Deres venn 1 så høi grad at jeg hverken i denne saken eller 1 noen 203