var tyrk; derfor lot han ham døpe og kalte ham Pietro. Han satte ham til forvalter over all sin eiendom og hadde stor tiltro til ham. Blandt barna til Amerigo var også en datter som het Violante. Da hun vokste op, blev hun en skjønn og yndig pike. Faren drog tiden ut før han giftet henne bort, og så kom hun til å forelske sig 1 Pietro. Enda hun elsket ham så høit og hadde den største aktelse for hans seder og forstand, blygdes hun likevel for å røpe sin godhug for ham. Men Amor fridde henne fra den møien. Pietro hadde forsiktig betraktet henne, og hadde på sin side fått sånn kjærlighet til henne at han ikke kjente sig nøid uten når han så henne, enda han var redd også at noen skulde bli vår det, for han syntes denne kjærligheten hans ikke var riktig passende. Men piken så ham så gjerne, og hun blev snart vår det; og for å gjøre ham trygg viste hun ham at hun var godt nøid med det, og det var hun da også i sannhet. Sånn gikk det da lenge til mellem dem; så inderlig de ønsket det, vågde ingen av dem å si et ord til den andre. Men mens de nu brant sånn 1 hete elskovsluer, visste slumpen så godt som om den med klar hensikt hadde bestemt saken, å finne på en råd som drev blygselen deres bort, den som ennu holdt dem tilbake. Omtrent en miglio utenfor Trapani hadde hr. Amerigo et sers vakkert landsted. Dit pleide hans hustru ofte gå med sin datter og andre kvinner for å forlyste sig. En dag var det en svær varme da de hadde gått dit og holdt til der. De hadde tatt Pietro med. Så hendte det, som vi så ofte ser det hender om sommeren, at himmelen plutselig blev dekt av mørke skyer. Damen og føl- get hennes skyndte sig derfor alt de kunde tilbake til Trapani og tenkte å komme sig hjem før uværet brøt løs. Pietro og piken 216