var jo unge og gikk meget hurtigere enn moren hennes og følget, kanskje drev kjærligheten dem mer en frykten for uværet. De hadde alt kommet så langt fremfor de andre at de knapt kunde se dem, da tordenen brøt løs med skrall på skrall, og plutselig tok det til å falle et grovt og tett hagl. Den edle fruen og laget hennes berget sig i en bondestue. Men Pietro og piken hadde ikke andre steder å berge sig enn i en gammel, forfallen hytte, der ingen bodde. De klemte sig sammen innunder det vesle som stod igjen av taket; og der var de nødt til å stå tett inntil hverandre. Denne berørelsen gav deres hug mot til å komme frem med kjær- lighetsattråen sin, og Pietro sa først: «Gud gi denne haglskuren aldri hørte op, dersom jeg da fikk stå hele tiden der jeg nu står.» Piken svarte: «Det skulde jeg like hjertens godt også.» Og fra disse ord gikk de over til å ta hverandre i hendene og trykke dem, og fra det til å favnes, og siden kysse hverandre. Og hele tiden haglet det utenfor. Men for ikke å regne op alle små enkeltheter, vil jeg bare si at haglskuren stilnet ikke av igjen før de hadde lært kjærlighetens høieste lyst å kjenne, og blitt enige om hvordan de skulde ordne det så de herefter også fikk glede sig med hverandre i hemmelighet. Endelig sluttet uværet, og de to elskende ventet utenfor by- porten på damen og gikk hjem med henne. Der møttes de ennu noen ganger i lønn og på riktig slu måte til stor gjensidig glede. Men så hendte det at piken blev fruktsommelig, og det var riktig leit for begge to. Hun forsøkte nok mange kunstgrep for å fri sig for livsfrukten sin mot naturens ordning; men det lyktes ikke for henne. Pietro blev nu redd for livet og bestemte sig til å flykte, og nevnte denne tanken sin for henne. Men da hun hørte det, sa hun: IS 2]