av det han likte var henne til lags. Denne hårdheten var så tung å bære for Nastagio, at han ofte gikk og klagde sig av smerte og følte lyst til å drepe sig. Men han holdt sig da fra det og besluttet sig mange ganger til å la henne fare, eller om det var mulig hate henne sånn som hun hatet ham. Men alle sånne tanker var få- fengt; det så ut som hans kjærlighet mangedoblet sig i samme monn som hans håp forsvant. Den unge mannen drev i sin elskov så vettløst på med ødsel- heten sin at vennene og slektningene hans tok til å tro at han snart kom til å tyne både sig selv og alt han åtte. Gang på gang bad og rådde de ham til å reise fra Ravenna og besøke andre steder en tid, så både kjærligheten hans og utgiftene hans skulde minke. Nastagio gjorde oftest bare narr av dette råd; men til slutt lovte han da å følge det; for han kunde ikke alltid si nei til de innstendige opfordringene deres. Han gjorde store forberedelser, som om han hadde til hensikt å reise til Frankrike, Spania eller et annet fjernt land. En dag steg han så til hest, og ledsaget av mange av vennene sine för han ut av Ravenna til et sted som heter Chiasst, tre miglier utenfor byen. Han hadde tatt med sig telt av mange slag, og sa til dem som hadde fulgt ham, at han tenkte på å bli her, og at de derfor kunde vende tilbake til Ravenna. Mens han var på dette stedet, tok Nastagio til å leve det gladeste og prektigste liv en kan tenke sig, og bad til sig som han var vant, snart den ene og snart den andre til middag eller til kvelds. Så var det en dag først i mai; været var herlig, men han sa til hele tjenerhopen sin at de skulde la ham være alene; for han kunde ikke tenke på annet enn den hjerteløse damen sin, og lot svermeriet sitt rent ta makten over sig. Med langsomme steg gikk han fremefter, til han kom inn 1 en pinjelund. Dagens femte 225