time var alt nærpå slutt, og Nastagio hadde gått vel en halv miglio i skogen, uten å bry sig om mat eller noen ting. Plutselig syntes han at han hørte en kvinne strigråte og klage sig med skrik og rop. De liflige tankene hans stanste; han løftet hodet for å se hvad det var, og blev rent forundret da han sanste han var i pinje- skogen. En stund stod han og stirret; plutselig brøt det ut av det tette krattet av brisker og klunger en skjønn, naken pike med håret utslått og kroppen rispet av grener og torner. Hun løp mot det stedet der han stod, med gråt og høie rop om barmhjertighet. Men hakk i hæl på henne rente to veldige, rasende jakthunder, og alt i ett bet de henne grusomt. Bakefter dem red en ridder i mørk rustning på en svart hingst. Ansiktet hans var fortrukket av vrede; med sverd i hånd, med fryktelige skjellsord truet han henne med døden. Dette synet vakte både undring og redsel i Nastagios sjel, til slutt medynk også, og ønsket om å fri den ulykkelige damen fra sånn en pinefull død. Han hadde ikke våben, derfor grep han en trelurk og gikk imot hundene og ridderen. Men ridderen ropte til ham: «Nastagio, legg dig ikke frem 1 dette! La hundene og mig gjøre det denne vonde kvinnen har fortjent» I det samme hugg hundene tennene dypt inn i sidene på piken og holdt henne fast. Og ridderen nådde henne og steg av hesten. Men Nastagio gikk imot ham og sa: «Jeg vet ikke hvem du er som kjenner mig på navn; men så meget vil jeg si dig at det er en stor nidingsdåd av en væbnet ridder å ville drepe en naken kvinne og la hunder jage i faret på henne som et villdyr i skogen. Sant og visst, jeg vil verge henne av alle mine krefter.» «Nastagio,» svarte ridderen, «jeg var fra samme byen som du. Jeg kaltes dengang hr. Guido degli Anastagi; men du var bare 226