skulde være lett sak. De reiste tilbake til Ravenna og innbød alle dem Nastagio vilde ha til gjester. Det var vrangt nok å få piken han elsket til å være med; men til slutt fulgte hun da de andre damene. Nastagio stelte til et prektig middagsmåltid og dekte bordene under pinjene rundt det stedet der han hadde sett pinslene til den hårdhjertede damen. Da han førte gjestene til bords, laget han det sånn at møen han elsket kom til å sitte bent fremfor det stedet der synet skulde vise sig. Siste retten stod alt på bordet, da alle plutselig hørte de for- tvilte skrikene til den jagede piken. De blev ytterst forundret og spurte hvad det kunde være; men ingen kunde si det. Alle reiste sig og stod og stirret. Da fikk de se den jamrende møen, ridderen og hundene; plutselig var de der midt mellem gjestene. De skjente harmfylt på ridderen og hundene, og mange steg frem for å hjelpe piken. Men ridderen fortalte sin historie, omtrent som til Nastagio. Da vek alle tilbake, grepet av redsel og undring. Flere av damene som var til stede, hadde vært slekt- ninger til den jamrende møen eller til ridderen, og de husket godt hans kjærlighet og død. Og da han nu gjorde samme verket som forrige gangen, gråt de så ynkelig som om dette hendte med dem selv. Da hele det grufulle spillet var slutt, og damen og ridderen hadde fart sin vei, kom det til mange og mange slags samtaler mellem dem som hadde sett på det. Men mest forskrekket blev den hårdhjertede piken som Nastagio elsket. Hun hadde tydelig sett og hørt alt sammen; hun måtte tenke på hvor hjerteløs hun alltid hadde vært mot Nastagio; nu kjente hun at dette synet vedkom henne mer enn noen annen av de som var der; ja, hun 230