MI END E HISTORIEN AY jo særretten sin. Derfor sa hun med muntert ansikt: =y Det er nu min plikt å fortelle, og den plikten vil jeg, elskede damer, også gjerne lyde. Jeg vil da fortelle en hending som ligner noe på den vi just har hørt. Jeg gjør det ikke bare for at dere skal se hvor mektig deres ynde kan virke på edle hjerter, men også for åt dere skal lære dere selv når det høver, skal gi deres liflige lønn og ikke alltid la lykken lede dere; for den bruker jo ikke alltid vettet, men deler titt ut sine gaver med uriktig mål. Dere skal da vite, at Coppo di Borghese Domenichi nylig har levd, og kanskje lever han ennu, i byen vår, en mann høit aktet og æret av alle. Ved høviskhet og dyd fortjente han et evig og lysende gjetord mer enn ved sin edle byrd. I sin høie alderdom hadde han stor glede av å fortelle grannene sine og andre sånt som hadde hendt før i tiden. Han kunde gjøre det bedre enn noen annen i formen og de prydelige ordene, og med særsynt godt minne. Blandt andre skjønne historier pleide han å fortelle en om en ung mann i Firenze i gamle dager, hr. Federigo. I våbenferdig- het og høviskhet satte folk ham over alle andre adelige menn 1 I