trøst. Den gave jeg mener er nemlig falken din, som gutten min har lagt sånn elsk på at jeg meget må frykte for at sykdommen hans blir verre dersom han ikke får fuglen, og at jeg da må miste ham. Ikke for din kjærlighets skyld ber jeg dig, for den forplikter dig ikke til det ringeste; men jeg ber dig for ditt adelige tenkesett, som i gavmildhet og høviskhet har vist sig større enn hos noen annen, at du vil være så hjertens god å gi mig falken, så jeg kan si til mig selv at jeg ved denne gaven fikk igjen min sønns liv, og han kan bli dig takk skyldig alltid.» Federigo hadde jo gitt damen fuglen til middag; nu tok følelsen av ikke å kunne tjene henne så sterkt på ham at han ikke kunde holde sig, men tok til å gråte så hun så det, og vant ikke få frem et ord til svar. Damen trodde disse tårene kom av smerten over å måtte skille sig av med den gjæve falken, og hun holdt på å si at hun ikke vilde ha den. Men endelig sa Federigo: «Madonna, siden det var Guds vilje å vende min kjærlighet til Dem, har jeg på mange måter syntes at skjebnen var mig ublid og klagd over det; men alt har vært ringe sammenliknet med det den nu har gjort mot mig; for det kan jeg aldri mer forsone mig med den. Nu kom De til min armodslige bolig, De som aldri verdiget mig Deres besøk da jeg hadde en rik, og De ber mig om en ringe gave, som skjebnen har gjort det umulig for mig å gi Dem. I korthet skal jeg si Dem grunnen. Da jeg hørte De av Deres godhet vilde spise middag hos mig, tenkte jeg det var verdig og høvde Deres adel og store gjævhet om jeg efter ringe evne søkte å hedre Dem ved å gi Dem en mer dyrebar rett enn en vanlig bruker til andre. Så husket jeg på den falken De nu ber mig om; jeg tenkte på hvor gjæv og gild den var, og mente den kunde bli en verdig rett. Jeg lot den steke og sette for Dem; der tenkte jeg den hadde sin rette 6