Tiden gikk, og han brant efter å vise damen ære på en eller an- nen måte; men han fikk sig ikke til å be noen om hjelp, ikke engang sine egne arbeidere. Da falt blikket hans på den gilde falken, som satt på stangen sin 1 salen. Han visste ingen annen råd, og så grep han falken, kjente den var riktig fet, og tenkte den måtte da bli en verdig rett å sette frem for en så edel dame. Uten å tenke mer på det, vred han halsen om på falken og bad tjeneste- piken sin ribbe og renske den, sette den på spiddet og steke den omhyggelig. Så dekte han bordet med skinnende duker, som han ennu hadde noen igjen av, gikk så tilbake til damen 1 haven med muntert ansikt og sa at middagen var ferdig sånn som han kunde skaffe den. Damen og venninnen hennes reiste sig, og de gikk til bords, uten å vite at det var den gilde falken de spiste. Federigo fulgte dem og gikk dem til hånde med største op- merksomhet. De reiste sig mette fra bordet og samtalte en stund riktig hygge- lig med ham. Til slutt tenkte damen det var på tide å nevne ærendet sitt. Hun vendte sig til Federigo og sa: «Federigo, dersom du minnes ditt liv i de fremfarne dager og min ærbarhet, som du vel måtte tenke var hårdhet og hjerteløshet, så tviler jeg ikke på du blir forundret over djervheten min når du får vite rette ærendet mitt med dette besøket mitt 1 dag. Men hadde du selv hatt barn, vilde du vite hvor stor kjærlighet en har til dem; da vilde jeg være viss på at du noenlunde vilde undskylde mig. Nu har du ikke barn; men jeg har jo en sønn; så jeg kan ikke ta mig fri for de lover som gjelder for alle mødre; jeg må lyde de sterke budene, og mot min vilje og sømmelighetsfølelse be dig om en gave som jeg vet er dig høilig kjær, og det med rette, da dine innskrenkede forhold ikke har annet å by dig til glede og 5