for mig, mens den hos ham er lastverdig 1 høieste grad. Jeg kren- ker bare loven, men han krenker både loven og naturen.» Sånne tanker dukket op i den gode damen, og det mer enn én gang. Og til slutt satte hun sig fore å sette tankene 1 verk 1 all hemmelighet. Hun gjorde sig godvenner med en gammel frue, som syntes være så from som en helgeninne; hun vandret til hvert eneste avlatssted med rosenkransen 1 hånden og talte aldri om annet enn de hellige kirkefedres levnet og sårmerkene til den hellige Franciskus, så folk trodde hun var en særs gudelig kvinne. Da den unge konen syntes tiden var laglig, betrodde hun hele sin plan til den gamle. Og gamlefruen sa: «Min datter, Gud som kjenner alt, skal vite at du gjør helt rett i dette. Gjør du det ikke for annet, så skulde du og alle andre unge kvinner gjøre det bare for ikke å sløse bort ungdomstiden; for ingen grem- melse kan hos et fornuftig menneske lignes med den som gjelder å ha tapt sin tid. Hvad pokker duger vi til når vi engang er gamle, annet enn til å kare asken i hop i peisen? Vet ingen annen det og kan vidne om det, så kan iallfall jeg gjøre det; for nu jeg er op 1 årene, ser jeg med den største og bitreste anger som ingenting gagner, hvor ille jeg lot tiden løpe fra mig. Visstnok lot jeg ikke ungdommen min gå helt unyttet; jeg vil ikke tro jeg var sånt toske- hode heller; men jeg gjorde nu ikke alt jeg kunde heller. Og når jeg minnes dette og tenker på at jeg nu er sånn som du ser, så det ikke er én til å finne som vilde slå gnister i mig, da skal Gud vite at jeg føler den dypeste smerte. Sånt hender ikke med mennene; de er skapt til tusen andre ting og ikke bare til denne eneste, og storparten av dem er meget mer dugelig i alderdommen enn i ungdommen. Men kvinnene er ikke kommet til verden IL