just til å befale den første å fortelle sin historie, da det hendte noe som ikke hadde forekommet før. Hun og de andre hørte nemlig et svært ståk fra pikene og tjenerne i kjøkkenet. Dron- ningen lot derfor hovmesteren kalle og spurte ham hvem det var som skrek sånn, og hvad grunnen var til alt dette ståket. Han svarte at det var en trette mellem Licisca og Tindoro; men grunnen kjente han ikke; for han hadde akkurat kommet til for å hysje på dem da budet kom efter ham. Dronningen bad ham da hente Licisca og Tindoro straks. De kom, og hun spurte dem hvad de skjentes om. Tindoro skulde just til å svare, da Licisca, som var noe op I årene og nokså morsk og dessuten nu var het av striden, vendte sig mot ham med sinna ansikt og sa: «Sånt fe til kar som våger å tale først når jeg er til stede! Ti, og la mig fortelle!» Derefter vendte hun sig til dron- ningen og sa: «Madonna, den fyren der vil lære mig å kjenne konen til Sykofante og vil innbille mig, som om jeg slett ikke hadde vært sammen med henne, at første natten Sykofante lå med henne, kunde murbrekkeren ikke trenge inn i Svarteborg uten blodsutgydelse. Men jeg sier at dette ikke er sant; tvert imot, han holdt sitt inntog fredelig og til besetningens store glede. Ja, et sånt naut er han at han tror jentene er så dumme at de spil- ler tiden mens de står under opsikt av de seinvorne fedrene og brødrene sine, som i seks av syv tilfelle somler tre eller fire år lenger enn de burde med å gifte dem bort. Tro mig, de unge skulde ha det godt om de forsinket sig sånn! Nei, ved min salighet! — og når jeg sverger, burde jeg vite hvad jeg sier — det finnes ikke én av grannekonene mine, som har kommet til mannen sin som mø. Og om gifte fruer kan jeg også fortelle store sprett de har gjort mot mennene sine. Og her står den dumskolten der og vil lære 26