mig å kjenne kvinnene, akkurat som jeg var kommet til verden i går.» Mens Licisca talte, lo damene så svært at en kunde ha dratt alle tennene ut på dem. Vel seks ganger bød dronningen henne tie; men det var fåfengt. Hun sluttet ikke før hun hadde sagt alt hun vilde. Da hun endelig sluttet snakket sitt av sig selv, vendte dronningen sig til Dioneo og sa: «Dioneo, dette er et tvistemål som passer for dig. Du får lage det sånn når historiene våre er ferdige, at du da gir sluttdommen i den saken.» Dioneo svarte henne straks: «Madonna, dommen er alt falt, uten at jeg trenger å høre mer. Jeg erklærer at Licisca har rett; jeg tror det er sånn som hun sier; og Tindoro er et fe.» Da begynte Licisca å hånskratte og sa til Tindoro: «Det var jo det jeg sa dig. Gå så med Gud! Tror du om dig selv at du vet mer enn mig, du som ikke er tørr bak ørene ennu? Nei, gudskjelov, jeg har da ikke levd fåfengt her i verden.» Hadde ikke dronningen fått henne til å tie med et strengt øiekast og befalt henne ikke prate og ståke mer, om hun ikke vilde ha stryk, og derefter sendt henne bort, hadde de nok ikke fått gjort mer den dagen enn høre på henne. Da Licisca og Tindoro hadde gått sin vei, påla dronningen Filomena å begynne historiene. Og hun begynte muntert sånn: