hr. Geri Spina. Nu hendte det engang at hun var ute på landet og tok en spasertur fra et sted til et annet, sammen med noen damer og riddere som hadde spist middag hos henne. Nu blev nok veien noe lang for dem, og så sa en av ridderne i laget: «Madonna Oretta, vil De, skal jeg fortelle Dem en av de skjøn- neste historier i verden, så De skal tro De ferdes til hest, det som er igjen av denne lange veien.» Damen svarte: «Min herre, det ber jeg Dem virkelig om; det vilde være mig meget kjær- kommet.» | Ridderen hadde kanskje bedre greie på å bruke sin klinge i strid enn sin tunge til å fortelle; han tok nok til å fortelle en historie som i sig selv var riktig vakker; men han skjemte den rent ut, for han tok op igjen samme ordet tre, fire, ja seks ganger, eller han fortalte samme tingen to ganger, eller han sa: «Nei, nu for- talte jeg visst ikke rett.» Ofte mistok han sig på navnene og satte det ene i stedet for det andre. Dessuten høvde ordene hans ikke særs godt til personenes sinnelag eller til de hendinger som forekom. Madonna Oretta fikk rent kaldsvette av å høre på ham; det klemte henne sånn kring hjertet, som hun hadde vært syk og var nære på å opgi ånden. Til slutt kunde hun ikke holde det ut lenger. Hun så at ridderen vaste sig inn og ikke så snart skulde kunne greie den flokete hespen. Derfor sa hun skjemtende: «Min herre, hesten Deres humper altfor meget 1 travet; jeg ber Dem derfor være snild og la mig komme ned igjen og gå til fots.» Ridderen hadde bedre vett til å forstå enn til å fortelle; han skjønte godt vitsen og tok det med lystighet og skjemt. Han tok fatt på andre historier, og lot den han hadde begynt så klosset, være ufullendt. 29 ===