kom, harket han noen ganger, og tok så til å drikke av vinen sin med sånt velbehag at det kunde vekke lysten i en død. Et par morgener så hr. Geri dette; men den tredje morgenen sa han: «Hvordan smaker det, Cisti? Er det godt?» Cisti reiste sig straks og svarte: «Ja, herre; men hvor godt det er kan jeg ikke vise Dem uten De selv vil forsøke det.» Hr. Geri var riktig tørst, enten det nu kom av det varme været eller et mer enn van- lig stort strev, eller kanskje også av at han så hvor godt Cisti smattet; nok er det, han sa småleende til sendemennene: «Mine herrer, det er vel best vi prøver vinen til denne hedersmannen. Kanskje er den sånn at vi ikke kommer til å angre på prøven.» De gikk da alle sammen op til Cisti. Han lot først hente en makelig benk fra bakerstuen og bad dem sette sig. Derefter sa han til tjenerne deres, som alt hadde gjort sig ferdige til å vaske begerne: «Kamerater, la være med det og la mig stelle med den tjenesten. Jeg kan vel likeså gjerne skjenke vin i begerne som kjøre brød inn i ovnen. Ingen har gitt dere noe håp om å få smake en dråpe av denne vinen.» Så vasket han selv fire vakre, nye beger, lot hente et lite krus til av den gode vinen sin og skjenkte flittig 1 til hr. Geri og vennene hans. Alle syntes det var den beste vin de hadde drukket på lenge, og roste den 1 høie toner. Næsten hver eneste morgen så lenge sendemennene var i byen, gikk hr. Geri med dem og smakte på vinen til Cisti. Da sendemennene hadde gjort fra sig ærendene sine og skulde reise igjen, stelte hr. Geri til et prektig gjestebud; til dette bad han inn noen av de fremste borgerne i byen og blandt dem også Cisti; men han vilde på ingen måte komme. Hr. Geri bød da en av tjenerne sine å gå til Cisti og hente en flaske av vinen hans; 32