for disse egenskapene, kan en ta dem frem, og sånn synes deres glans desto mer strålende. Den siste historien fikk mig til å huske hvordan bakeren Cisti 1 en ellers ringe sak viste dette, da han åpnet forstandens øine på hr. Geri Spina; han var nemlig mannen til den madonna Oretta vi hørte om. Om dette vil jeg da ganske kort fortelle dere en historie. Hr, Geri Spina stod i høi anseelse hos pave Bonifacius. Da paven engang sendte noen adelsmenn i et viktig ærend til Firenze, tok de derfor inn hos hr. Geri Spina og drøftet pavens sak med ham. Hvordan det nu hadde sig, så hendte det at hr. Geri næsten hver eneste dag sammen med sendemennene gikk forbi Santa Maria Ughi, der bakeren Cisti hadde bakeriet sitt og selv drev håndverket sitt. Skjønt skjebnen hadde unt denne mannen et nokså simpelt yrke, hadde den likevel vært god mot ham på annen måte. Han hadde nemlig blitt svært rik; yrket sitt vilde han ikke gi op; men han levde på nokså stor fot. Blandt meget annet godt hadde han også de beste hvit- og rødviner som fantes i Firenze og omlandet. Da han nu hver morgen så hr. Geri og pavens sendemenn komme forbi, og varmen var sterk, tenkte han det vilde være riktig høvisk å gi dem av den gode hvitvinen sin. Men han syntes heller ikke det passte sig for ham å by hr. Geri på vin, så ulik stand de hørte til. Derfor tenkte han ut en råd så hr. Geri kom til å innby sig selv. Klædd i den hvitskinnende jakken sin og med et nyvasket forklæ, så han heller så ut som en møller enn en baker, satte han sig utenfor porten sin hver morgen på den tiden han trodde hr. Geri og følget hans kom forbi. Fremfor sig hadde han et nytt spann fylt med frisk vann, et krus med den ypperlige hvitvinen og to beger som tyktes være av sølv, sånn skjen de. Når de så 31