hadde vært begravd under deres villfarelser som malte mer for å forlyste de ukyndiges øine enn tilfredsstille de forstandiges innsikt, så kan han med rette kalles en av de klareste stjerner 1 Firenzes heder; og dette så meget mer som han, som var en mester for alle i dette arbeidet, av beskjedenhet alltid nektet å la sig kalle mester. Dette navn som han avslo lyste bare desto mer strålende frem, fordi de som forstod sig mindre på kunsten enn han, ja elevene hans endatil, med glupsk begjærlighet og iver vågde sig til å bære det. Men om kunsten hans var stor og skjønn, var han selv både i vokster og ansiktstrekk ikke på noen måte skjønnere enn hr. Forese. Men la oss nu komme tilbake til historien! Hr. Forese og Giotto hadde begge eiendommene sine i Mugello. På den tiden da domstolene hadde sommerferie, reiste hr. Forese ut til godset sitt for å se hvordan det stod til der. På tilbakeveien red han på en riktig skarvegamp, og da traff det sig sånn at han kom sammen med Giotto, som også hadde vært i vei og sett til eiendommen sin og nu var på veien tilbake til Firenze, og hverken i hest eller klær var bedre utstyrt enn hr. Forese. De var opp! årene begge, og derfor red de langsomt sammen bortefter veien. Da hendte det, som så ofte om sommeren, at de kom ut for et plutselig styrtregn. Så fort de kunde søkte de ly hos en land- mann, som var en venn og kjenning av dem begge to. Men regnet så ikke ut til å holde op så snart, og de vilde gjerne nå Firenze den dagen. De fikk da låne to gamle ufarvede ullkapper og et par utgamle fillete hatter av landmannen; for noe bedre var ikke å få. Og sånn utrustet tok de så på vei igjen. Da de hadde ridd et stykke, var de drivende våte og skitne av sølen som hestene pleier slenge i været med hovene. Sånt 43