utålelig og ufordragelig enn noen annen, da det var rent uråd å gjøre henne til lags i noen ting. Hun var så opblåst at det hadde vært drygt nok om hun hadde tilhørt kongeætten i Frankrike. Gikk hun ut på gaten, rev alt henne i nesen, så hun gjorde ikke annet enn rynke på den, som det stod en vond lukt fra alt hun så eller møtte. La nu hennes mange andre ubehagelige og motbydelige mané- rer være unevnt. Det hendte sig imidlertid en dag at hun kom hjem igjen og satte sig ved siden av Fresco, full av alle de tilgjorte faktene sine, og gjorde ikke annet enn å fnyse av ilske. Fresco spurte henne derfor: «Ciesca, hvad skal det si at du kommer hjem igjen så snart, enda det er helligdag?» Hun svarte med den mest forsmedelige tilgjorthet: «Det er sant at jeg kommer så snart hjem igjen. For jeg tror at alle menn og kvinner som i denne byen finnes, aldri har vært så kjedelige og motbydelige som i dag. Det går ikke en eneste en over gaten som ikke er mig så ufjelg som den vonde selv. Ja, jeg er over- bevist om at det ikke i hele verden finnes en kvinne som det byder mer imot å se ufordragelige mennesker enn det er tilfelle med mig. For å slippe det, er det jeg har kommet så snart hjem igjen.» Fresco kunde ikke holde ut søsterdatterens forsmedelige måte å være på; derfor sa han til henne: «Min datter, er det så at ufor- dragelige mennesker er sånn plage å se på for dig, så bør du aldri speile dig, vil du ha ro.» Men hun var mer tom og innhul enn et rør, enda hun trodde hun var som Salomo i visdom, så hun forstod ikke Frescos ram- mende vittighet bedre enn en sau. Hun svarte hun vilde speile sig, hun like ratt som andre. Sånn stod hun fast i den grove enfoldigheten sin, og gjør det den dag i dag. 54