DE NG SE AT GSTV ETEN vi; a Elisa hadde gjort sin plikt og fortalt sin historie, TA] merkte hun at det, undtatt ham som hadde den See Jå særretten å tale sist, ikke var flere enn henne selv ER: Å igjen å fortelle. Derfor begynte hun sånn: Skjønt dere, bedårende damer, i dag har tatt fra mig to eller flere historier som jeg selv hadde tenkt på, har jeg likevel en igjen som til slutt kommer med en vittighet så dyp i sin mening at kanskje ingen av dem som før er fortalt, kan måle sig med den. Dere skal da vite at i forgangne tider fantes det i byen vår mange skjønne og rosverdige skikker, som vi nu ikke har igjen noe av, takket være den gjerrighet som har vokst op jamsides med rik- dommen, og som har drevet dem bort. Blandt disse skikkene var det også en sånn at i de ymse strøk av Firenze samlet de mest ansette borgere i nabogatene sig i gilder i et bestemt antall. De paste da nøie på at det bare blev optatt sånne som med rime- lighet kunde greie omkostningene med det. Her gav da én i dag, en annen i morgen måltid for hele laget, og sånn i rekkefølge, så hver og en fikk sin dag. I disse lagene tok de også ofte imot utmerkede fremmede når de kom til byen; de innbød også undertiden noen av sine egne medborgere. I det minste én gang om året drog de gjennem byen, 150 55