alle klædde på samme vis; særlig på de store høitidsdagene red de 1 optog sammen. Somme tider holdt de turneringer, særlig på de fornemste årstidene, eller en gledelig melding om seier eller annen lykkelig hending kom til byen. Mellem disse gildene var også det som hr. Betto Bounelleschi tilhørte. Både hr. Betto og gildesbrødrene hans gjorde sig megen umak med å få Guido, sønnen til hr. Cavalcante de" Cavalcanti, til å gå inn i laget deres. Det kunde de ha god grunn til, for Guido var en av de beste tenkere verden har eid, og en utmerket kjenner av den naturlige filosofi; det brød nu vel gildet sig bare så passelig om; men han var dessuten særs beleven, høvisk og veltalende; alt han tok sig til med og som høver for en adelsmann, forstod han sig bedre på enn noen annen. Dertil var han nokså rik og kunde hedre på rette vis den han syntes fortjente det. Men det hadde aldri lykkes hr. Betto å få ham med. Han og gildebrødrene hans trodde årsaken var at Guido så ofte fordypet sig 1 tankene sine at han stengte sig av fra omgang med andre men- nesker. Enda han hadde tilbøielighet for epikureernes lære, blev det sagt mellem folk flest at disse granskningene hans bare hadde til formål å utforske om det ikke var tenkelig at Gud ikke var til. Nu hendte det sig en dag at Guido gikk fra Orto San Michele og tok veien efter Corso degli Adimari like til San Giovanni, en vei han ofte brukte fare; nu befant han sig mellem porfyr- søilene der, mellem de mange store minnestøttene av marmor, de som nu finnes i Santa Reparata, og kirkeporten til San Gio- vanni, som var stengt. Da kom hr. Betto med laget sitt til hest farende over Santa Reparata i torvet. Da de fikk se Guido mellem gravene, sa de: «La oss ri dit bort og gå inn på ham litt.» 56