dette bygdelaget avler de meget rødløk, som er kjent over hele Toskana. Denne broder Cipolla var liten på voksten, hadde rødt hår og et lystig ansikt. Han var den mest godlyndte skjelm 1 verden. Enda han ikke åtte det slag lærdom, kunde han likevel ordlegge sig så ypperlig og fyndig at den som ikke kjente ham, måtte holde ham for å være en stor taler, ja kalle ham en riktig Tullius eller Quintilianus. Ellers var han gudfar eller venn eller kjenning til alle i hele bygdelaget. Som han var vant, kom han hit engang 1 august måned; og en søndagsmorgen da alle de bra menn og kvinner hadde kommet fra byene rundt omkring til messen i soknekirken, steg han frem og sa: «Herrer og damer, som dere vet er det skikken hos dere hvert år å sende noe av kornet deres til de fattige som hører til den høiadelige herre Sankt Antonius, noen lite, andre meget, hver efter sin evne og fromhet, så den velsignede Sankt Antonius må være vern for oksene deres, eslene og sauene og svinene deres. Dessuten pleier dere, særlig de av dere som er innskrevet 1 vårt broderskap, å betale den vesle avgiften som skal ut en gang om året. Formannen min, hr. abbeden altså, har nu sendt mig for å samle inn begge deler. Så må dere da, med Guds velsignelse, samles her utenfor kirken efter niende timen, når dere hører klokkene ringe. Så skal jeg da på vanlig vis holde preken og la dere kysse korset. Dessuten vil jeg unne dere en særlig gunst, da jeg kjenner dere alle sammen og vet dere er ivrige tilbedere av den fornemme herren Sankt Antonius. Jeg vil nemlig vise dere en høihellig og skjønn relikvie, som jeg selv i fordums tid har ført fra det hellige landet på den andre siden av havet. Det er en av vingefjærene til engelen Gabriel, som lå igjen i jomfru 60