lovt folket i Certaldo. På den tiden kunde han så visst lett innbille folk sånt; for dengang hadde det kommet bare litt av disse barne- lekene fra Egypt til Toskana; siden har det jo, til stor plage for hele Italia, kommet inn en tall-løs mengde av dem. Iallfall hadde folk i bygdene her ikke minste greie på dem; her rådde ennu fedrenes ærlige enfoldighet; her hadde de aldri sett en pape- gøle, ikke hørt den nevne engang. Glad over å ha funnet fjæren, tok de unge mennene i vei med den. Men for ikke å la skrinet være helt tomt, fylte de det med kull, som de fant i en krok i kammerset. Så lukket de det igjen og la alt i samme orden som de hadde funnet det. Ingen hadde lagt merke til dem, og glade og fornøide gikk de sin vei med fjæren. Nu ventet de bare på hvad broder Cipolla vilde si, når han istedenfor den fant bare kull. De troskyldige mennene og kvinnene i kirken hadde jo hørt at de efter den niende timen skulde få se en av engelen Gabriels vingefjærer. Efter å ha hørt messen gikk de hjem igjen. Den ene grannen fortalte det til den andre, og den ene sladrekjerringen til den andre. Efter middagen stimte det derfor i hop en sånn mengde menn og kvinner til landsbyen at de knapt fikk plass der; alle ventet de med lengsel på å få se fjæren. Broder Cipolla hadde imidlertid spist en god middag og sovet litt efterpå. Like efter niende timen stod han op. Da han fikk høre at bøndene hadde kommet i store flokker for å se fjæren, sendte han bud på Guccio Lortfink, at han skulde komme med de små klokkene og vadsekken hans. Det var tungt for ham å rive sig løs fra kjøkkenet og Nuta, men han tok da i vei med sakene og kom pesende til borgen, for han hadde drukket så meget vann at kroppen hans var rent sprengt. På broder Cipollas bud gikk han bort til kirkeporten og gav sig til å ringe veldig med klokkene. 64