som to sorpkurver og et ansikt som syntes å høre til på en Baronci, dessuten svett og tilsmurt og lortet. Der slo han sig ned, akkurat som gribben på åtselet, og lot Cipollas kammers og alle sakene hans seile sin egen sjø. Enda det var i august, satte han sig attmed ilden og begynte å slå av en prat med piken, som het Nuta. Han forsikret henne at han var adelsmann og kunde vise brev og segl på det, at han åtte mange tusentalls floriner, foruten alle dem andre skulde ha av ham, og det var heller flere enn færre, og at han kunde si og gjøre så meget at ikke noen hamlet op med ham. Han tenkte ikke på kutten sin som var så tilsmurt at den kunde duge til å sette krydder på klostersuppen til de fattige, ikke på den fillete og lappete jakken sin, som sken av smuss kring halsen og under armene og hadde flere flekker og farveskifte enn noe indisk eller tartarisk tøi, eller på de hullete skoene og sundslitne strømpene sine; han talte til henne som han hadde vært selve majesteten av Castilia, og sa han vilde klæ henne op og stase henne til, og ta henne fri fra det usle yrket å tjene hos andre, og om han ikke hadde så meget, kunde han da gi henne håp om en bedre stilling. Men hvor stor ømhet han la i denne og liknende utsagn, talte han likevel for døve ører, så dette tiltaket hans også mislyktes som så mange andre før. De to unge mennene fant Guccio Svinehund 1 dette strevet med Nuta. Det var de godt fornøide med, for med det var halve vanskeligheten ryddet av veien. De gikk uten å hindres av noen inn i broder Cipollas kammers; for døren stod åpen. Det første de fant her, var just vadsekken med englefjæren. De lette i den og fant et lite skrin, og i det lå halefjæren av en papegøie, tullet inn i et stort stykke taft. Den, tenkte de, var nok den han hadde 63 pe