Alt folk samlet sig da der. Cipolla hadde ikke merket at sakene hans var rørt; han tok til å preke og sa mangt og meget til gagn for sine hensikter. Da han skulde til å vise frem engelen Gabriels fjær, leste han med stor høitidelighet syndsbekjennelsen, lot tende to vokslys, drog av sig hovedplagget og viklet forsiktig taftet av skrinet; så sa han noen ord til engelen Gabriels lov og ære, og så åpnet han skrinet. Da så han det var fullt av kull. Ikke et øieblikk mistenkte han Guccio Digernaut for å ha gjort dette; for han visste han hadde ikke vett nok til å finne på sånt. Heller ikke bante han ham for han ikke hadde passet på så noen fikk høve til å spille ham denne streken. Han svor i sitt stille sinn over sig selv som hadde gitt sakene sine i hans varetekt; for han visste jo godt at han var «sløsen og slurvet, utro og lei». Han fant på råd likevel. Han skif- tet ikke farve engang; han så op mot himmelen og løftet armene, og sa så høit at alle kunde høre det: «Å, herre, lovet være i evighet din allmakts under!» Så lukket han skrinet igjen, vendte sig til folket og sa: «Dere herrer og damer, dere skal vite at da jeg ennu var svært ung, blev jeg sendt av mine foresatte til de land der solen står op, og jeg blev uttrykkelig pålagt å lete så lenge til jeg fikk greie på porselensprivilegiene, som andre folk har meget større gagn av enn vi. Jeg tok i vei; reiste fra Venezia gjennem forstaden Greken- land, red derfra gjennem kongeriket Algarbia og Baldacca, og kom til Parione, og nådde til slutt, ikke uten tørst, til Sardinia. Men hvorfor skulde jeg nevne alle de land jeg besøkte for dere? Nok om det, jeg reiste videre over Sankt Georgs arm, til Bengel- land og Listarike, som er svært opdyrkede og sterkt befolkede bygdelag; derfra til Løgnestad, der jeg fant riktig mange åndelige 66