brødre av vår og andre bekjennelser, som alle sammen for Guds skyld skydde alt strev og lite brydde sig om andres møte så lenge de hadde fordel av det, og som aldri gav ut annet enn upreget mynt i det landet. Fra disse stedene reiste jeg til abruzzenes land, der menn og kvinner går med tresko oppe på fjellene, og der de klær svinene med deres egne innvoller. Litt lenger fremme fant jeg folk som bar brød på pinner og vin 1 sekker; og fra dem kom jeg til Bacchifjellene, der alt vann renner unda bakken. Kort sagt, jeg trengte så langt inn, at jeg til slutt nådde helt inn i innerste pastinatriske India. Der sverger jeg ved den drakt jeg bærer, at jeg så fjærfeet flyve i luften, noe som knapt er å tro for den som ikke selv har sett det. Men at jeg ikke farer med løgn, det kan den store kjøpmannen Maso del Saggio bevidne; for ham møtte jeg der, mens han knekte nøtter og solgte skallet i alenvis. Men jeg fant ikke det jeg lette efter her heller, for en må reise til sjøs fra det landet. Derfor vendte jeg tilbake og kom til det hellige landet; der avkjølt brød i sommertiden gjelder for fire skilling, mens helt varmt fåes for ingenting. Der møtte jeg den ærverdige pateren og herren Lastmigei Erdusnild, den høitfortjente patriarken av Jerusalem. Han hadde den største ærbødighet for den høiadelige herre Sankt Antonius" drakt, som jeg alltid har båret; derfor vilde han at jeg skulde skue alle de hellige relikvier som han hadde hos sig. Og de var så mange, at skulde jeg regne dem op alle sam- men, kom jeg ikke til endes med dem på mange mil. Men for å glede dere, vil jeg likevel nevne noen av dem. Først viste han mig den Hellige Ånds finger, som ennu var likeså hel og vel bevart som noensinne. Videre så jeg en hårtufs av den seraf som viste sig for den hellige Franciscus; jeg så også en negl av en kerub, et av ribbenene på den hellige Hoc est porcus, flere av den hellige 67