har gitt oss denne idéen, vil jeg at vi i morgen forteller om de streker som hustruer, enten av kjærlighet eller for å berge sig, spiller mennene sine, enten disse blir vår det eller ikke.» Noen av damene syntes det vilde sømme sig ille for dem å fortelle om et sånt emne, og de bad derfor kongen endre opgaven. Men han svarte: «Mine damer, det jeg har påbudt, kjenner jeg ikke mindre godt til enn dere; og den innvendingen dere kommer med, kan ikke hindre mig å pålegge dere det. Jeg mener nemlig at både menn og kvinner har lov til å tale om alt de vil, selv om de nøie passer på selv å følge ærbarhetens lover. Vet dere da ikke, at på grunn av den grusomme pesten har dommerne rømt fra domstolene, at lovene, både de guddommelige og de menneske- lige, tier, og at alle og enhver har utstrakt frihet til å forsøke å berge livet? Om ærbarheten deres derfor viser sig noe mindre streng, så er det ikke for å følge usømmelige eksempler, men for å gi dere selv og andre glede. Derfor innser jeg ikke hvad rett- kommen grunn noen i fremtiden skulde ha til å laste dere for det. Dessuten synes jeg selskapet deres fra første dag til denne stund har vært høist anstendig, og at ingen på minste måte har satt flekk på sig ved noe av det som er blitt fortalt her; og med Guds hjelp skal det heller ikke gjøre det. Hvem finnes det ellers som ikke kjenner deres ærbarhet? Jeg tror ikke noen lystig sam- tale, ja, ikke engang frykt for døden kunde forlede dere. For å si sannheten tenker jeg snarere, at den som visste dere kvidde dere for å være med på sånne skjemtetaler, kanskje kunde mistenke dere for å føle dere litt skyldige, og at det var grunnen til at dere ikke vilde fortelle om sånt. Til slutt viser dere mig en underlig ære, når jeg før har vært alle mine forgjengere lydig og nu er blitt kongen deres, og dere så nekter å fortelle om det jeg byr dere. III —6 7I