Kast derfor fra dere en reddhug som bedre passer sig for fordervede sinn enn for deres. I god ro må da enhver tenke ut og fortelle en eller annen vakker historie» Da damene hørte dette, sa de at det fikk bli som han vilde. Derefter gav kongen alle sammen fri; til kveldsmålstiden kunde hver gjøre det han vilde. Solen stod ennu høit, for i dag hadde historiefortellingen vært kort. Dioneo og de andre unge mennene satte sig for å spille brettspill. Men Elisa kalte sammen de andre damene og sa til dem: «Hele tiden vi har vært her, har jeg hatt hug til å føre dere til et sted nære ved, og som jeg tror ikke noen av dere har besøkt før. Det kalles Fruedalen. Ikke før i dag da solen ennu står høit på himmelen, har jeg funnet høve til det; men vil dere gå med mig, tviler jeg ikke på at dere vil ha stor glede av å besøke dette stedet.» Damene svarte at de var rede til å følge med. De kalte på en av tjenestepikene sine og tok i vei, uten å si noe om det til de unge mennene. De hadde knapt gått en miglio, så var de alt i Fruedalen. De kom inn på en ganske smal gangsti: på den ene siden rant en krystallklar å; og den syntes de var så skjønn og behagelig som en bare kunde tenke sig, særlig nu på denne tid av dagen da varmen ennu var stor. En av damene har siden fortalt mig, at sletten 1 bunnen av denne dalen var så rund som den hadde vært grenset inn av et cirkelmål, enda en lett så den var et verk av naturen og ikke av kunsten. Den var knapt mer enn en halv miglio i omkrets, og rundt omkring steg seks måtelig høre koller op; på toppen av hver så de et prektig bosted, bygd næsten 1 likhet med en skjønn borg. Kollene skrånte ned mot sletten 1 liknende avsatser som dem vi ser 1 teatrene, sånn som benkeradene ordner sig der fra øverst oppe til lavest nede, så rundkretsen litt efter litt 72