blev trangere. De skråningene som vendte mot solen, var aldeles dekt med vinranker, oliven-, kirsebær- og fikentrær, og mange andre slags frukttrær; ikke så meget som en håndsbredd var unyttet. Men de som Karlsvognen så ned på, stod alle sammen ålgrønne og lavende av skogholt med eik, ask og andre slags trær. Selve sletten, som ikke hadde andre innganger enn den damene var komne inn gjennem, var full av sølvgraner, cypresser, laur- bærtrær og noen pinjer, så fint ordnet og plasert som om den ypperste mesteren hadde plantet dem; solstrålene vant ikke eller bare lite å trenge gjennem løvtaket, enda den stod så høit. Men under trærne var hele marken en eng med det fineste grønnsvær, gjennemvevd av purpurrøde og i andre farver skiftende blomster. Men det som frydet og behaget mest av alt, var åen som fra en av dalene mellem kollene strømte ned over noen flåberg og bruste og surlet så henrykkende, og skummet så den på avstand liknet kvikksølv, som av en eller annen ting i tynne cirkler blev klemt ut av en skjult beholder. I dalbunnen samlet vannet sig 1 et fagert åløp og rant frem til midten av sletten, og der dannet den en liten sjø, som liknet de fiskedammene byfolk som har høve til det, pleier å ha i parkene sine. Den vesle sjøen var ikke dypere enn at vannet nådde en til brystet når en stod uti, og vannet var helt fritt for grums, så en kunde se de skjønne kiselstenene på bunnen; den som hadde tid nok, kunde godt ha talt dem én for én. Men ikke bare bunnen kunde en se; men også en mengde fisker som pilte att og fram, så det både var herlig og underlig å se. Stranden var bare engen med grønnsværet, som grønsket aller vakrest her, opfrisket av væten fra sjøen. Det vannet som ikke kunde rummes i sjøen, rant videre i et åløp ut av dalen og ned mot lavere strøk. 73