spøkelset som jeg har vært så livende redd nu i flere netter, så jeg har stukket hodet under teppet hver gang jeg har hørt det, og ikke vågd titte frem før det blev lyse dagen.» Da sa Gianni: «Å, hustru, vær ikke redd om det er sånn. Før vi la oss, leste jeg Te lucio og Intemerata og riktig mange andre gode bønner, og jeg slo korstegn over sengen fra ende til annen i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. Så vi behøver ikke være redd; for spøkelset kan ikke gjøre oss noen ting, hvor stor makt det så har.» Damen var imidlertid redd for at Federigo skulde ta noen mistanke til henne og bryte med henne. Derfor vilde hun stå op og la ham vite at Gianni var der. Så sa hun til mannen sin: «Det er godt og vel, det du sier der; men jeg for min del synes ikke jeg er trygg og kan slå mig til ro, dersom vi ikke besverger det, siden det nu er her.» «Hvordan går det til å besverge det?» spurte Gianni. «Jeg skjønner mig nok på denne saken,» sa damen; «for her om dagen gikk jeg til Fiesole for å få avlat, og da lærte en av renlivssøstrene mig en hellig og kraftig bønn. Jeg var så full av angst, og du kan ikke tenke dig, Gianni, hvor from hun er; bare Gud og ikke jeg kan skildre det. Hun sa mig forvisst at hun selv hadde prøvd den flere ganger før hun blev klostersøster, og at den alltid hadde hjulpet henne. Gud skal vite jeg aldri har vågd å gå og forsøke det alene; men nu er du her, og da vil jeg at vi går og besverger spøkelset.» Gianni svarte at han gjerne var med på det. Så stod de op, begge to, og gikk ganske stille bort til døren. Utenfor den stod Federigo ennu og ventet, og mange tunge tanker hadde tatt til å gå 1 ham. Da de kom til døren, sa damen til Gianni: «Nu skal du spytte, når jeg sier dig til.» «Javel,» sa Gianni. Og så begynte damen besvergelsen: «Du spøkelse, du spøkelse, som flakker 84