han banke sakte tre ganger, så skulde hun lukke op for ham. Men fikk han se at eselkjeften snudde mot Fiesole, måtte han ikke komme, for da var Gianni der. Denne åtgjerden brukte de siden, og sånn møttes de mange ganger. Så var det en gang Federigo skulde spise til kvelds hos monna Tessa, og hun hadde derfor stelt til to fete kapuner. Men da hendte det at Gianni, som de slett ikke hadde ventet, kom likevel sent utpå kvelden. Fruen blev riktig arg for det, og hun og mannen spiste litt salt kjøtt til kveldsmat, som hun lot koke særskilt. Men de to stekte kapunene, mange friske egg og en flaske god vin knyttet hun inn i en ren håndduk og bad piken sin bære det ned i haven. Dit kunde en nemlig komme uten å gå gjennem stuen, og der brukte hun somme tider spise til kvelds med Federigo. Hun sa til piken at hun skulde legge det ved foten av et pæretre som stod attmed en liten gressplen. Men så full av vrede var hun at hun glemte å si til piken at hun skulde vente til Federigo kom, og da hilse ham og si at Gianni var der, og at han skulde ta mat- varene med sig. Hun og Gianni gikk til sengs, og piken likeså. Men lenge varte det ikke før Federigo kom og banket ganske sakte på utedøren. Den var så nær soveværelset at Gianni straks hørte det, og damen også, enda hun lot som hun sov så Gianni ikke skulde ta sig noen mistanke. Om en stund banket Federigo igjen. Giann undret sig, puffet til konen sin og sa: «Tessa, hører du noe? Jeg synes det banker på døren vår.» Damen hadde hørt det vel så godt som han; men nu lot hun som hun våknet, og sa: «Hvad sier du for noe?» «Jeg sier,» svarte Gianni, «at jeg synes det banker på døren vår.» «Banker det?» ropte damen. «Å, kjære Gianni, vet du da ikke hvad det er? Det er 83 ——-— RE