gjør en blek og motfallen, og at hverken Sankt Dominicus eller Sankt Franciscus åtte fire kåper og ikke bare én eller klædde sig i fine og fagert fargede klær og ikke 1 klær av grov ull og med naturfarven, for å stenge kulden ute og ikke for å prale. Må Gud styre disse villfaringer til rettes igjen, som det høilig trenges for sjelene til de dårer som nærer dem! Sånn hadde da broder Rinaldo vendt tilbake til sine forrige lyster. Han begynte også å besøke madonna Agnesa titt og ofte og tigge og be henne om det han hadde sånn lyst til, med meget større pågåenhet enn før. Den gode damen blev bestormet med bønner; kanskje syntes hun Rinaldo nu var vakrere enn før også; nok er det, en dag hun blev riktig knegått av ham, grep hun til det middel alle kvinner bruker som har god lyst til å gå med på det en ønsker av dem; hun sa: «Jaså, broder Rinaldo, gjør munkene sånt, da?» Rinaldo svarte: «Madonna, bare jeg får denne kåpen av mig, og det er lett sak for mig, skal De nok synes jeg er mann som alle andre, og ingen munk.» Damen skjøt leppene frem som hun måtte le, og sa: «Å, stak- kars mig da! De er jo gudfar til barnet mitt; hvordan skal det da kunne gå for sig? Det vilde være mer enn ille; for jeg har hørt at det er en meget stor synd. Sant og visst skulde jeg gjerne gjort det De vil, bare det ikke hadde vært sånn.» «De er riktig en tulle,» svarte broder Rinaldo, «om De lar det være bare av den grunn. Jeg vil ikke si det ikke er synd; men Gud forlater den botferdige større synder enn denne. Si mig, hvem er nærmest i slekt med sønnen Deres, jeg som holdt ham over dåpen, eller han som avlet ham?» Damen svarte: «Mannen min er nærmeste slektningen hans.» «Det sier De sant 1,» svarte 96