rF EM TE AH 158 «Po TØOTK TVEN fi u hadde Lauretta sluttet historien sin, og alle roste da- 4 men at hun hadde gjort rett og sånn som den usle mannen hadde fortjent det. Men kongen vilde ikke 3 spille tiden; han vendte sig til Fiammetta og påla henne vennlig plikten å fortelle. Og hun begynte da sånn: Edle damer, den siste historien får mig også til å fortelle om en skinnsyk mann. Jeg mener at alt konen gjør mot sånne menn er bare rett og riktig, særlig når mistroen er uten grunn. Hadde lovgiverne nøie overtenkt alt, så er det min tro at de ikke skulde sette annen straff for sånne handlinger av hustruen enn de har satt for den som skader en annen 1 selvforsvar. For skinnsyke menn truer unge koner på livet og søker med største iver å gi dem døden. Hele uken sitter konene innestengte og sysler med huslige gjøremål; derfor ønsker de som enhver annen å få sig litt opkvikkelse på helgedagene, litt hvile og litt fornøielse også. Det samme gjør arbeiderne på marken, håndverkerne i byen og styres- mennene ved domstolene; ja, Gud selv gjorde det da han på syvende dagen hvilte fra alt sitt verk. Både guddommelige og borgerlige lover byr det, de som til Guds ære og alles beste har skilt arbeidets dager ut fra hvilens. Men i dette samtykker de skinnsyke ikke; de gjør de dagene som er til glede for alle 108