andre kvinner, til ulykke og sorg for hustruene sine, som de holder enda verre innestengte og ensomme da enn ellers. Hvad dette er for sørgelig toppmål på ulykken, kan bare de vite som har erfart det. Jeg sier derfor til slutt, at det en hustru gjør mot den skinnsyke mannen sin, det skal én ikke fordømme, det skal én gi lovord. Det var engang i Rimini en kjøpmann, rik både på gods og penger. Hustruen hans var en uvanlig skjønn dame, og han blev efter hvert umåtelig skinnsyk på henne. Det hadde han ellers ingen annen grunn til, enn den at han elsket henne så høit, og syntes hun var så makeløs vakker. Enda hun la vinn på å være ham til behag på alle måter, trodde han at alle andre også holdt av henne, at de også måtte synes hun var skjønn, og at hun nok også la vinn på å behage andre også. Den tankeslutningen viser forresten han hadde en lav tenkemåte og liten forstand. Så vaktet han da på henne så nøle, og holdt henne så stengt at det visst er mange som er dømt til livsstraff og enda ikke blir passet på sånn av fangevokterne. Damen fikk slett ikke gå til noe bryllup eller noen fest, eller til kirke, ja, ikke engang sette foten utom døren; hun vågde ikke engang å komme nær et vindu eller se ut på gaten. Så blev da livet hennes svært keisomt; og det var så meget verre for henne å holde dette ut som hun kjente sig så helt uskyldig. Da hun sånn alltid så sig urettvist behandlet av mannen, kom hun på den tanken at kunde det bare la sig gjøre, fikk hun lage det sånn at hun til trøst på en eller annen måte i alle fall skaffet sig en grunn for alt hun måtte holde ut. Nu kunde hun ikke komme bort til vinduet, og hadde derfor ingen råd med å vise hun likte det om noen som gikk forbi syntes de tykte riktig 109