godt om henne. Men hun visste likevel at det 1 huset ved siden av hennes bodde en vakker og beleven ung mann, og så besluttet hun at fantes det bare en åpning i den muren som skilte huset hennes fra det andre, så skulde hun kike inn gjennem den, til hun fikk se den unge mannen og få høve til å tale med ham, og skjenke ham sin kjærlighet, vilde han ta imot den. Siden skulde hun nok, om det fantes muligens råd, se til å møte ham og sånn bli i stand til å bære dette sørgelige livet, til djevelen för ut av kroppen på mannen hennes. Når mannen ikke var hjemme, gransket hun nu skillemuren alle steder, og ved et slumpehøve blev hun vår en liten åpning, en liten revne, på et svært avsidesliggende sted i huset. Hun stirret inn gjennem sprekken, og enda hun lite kunde skjelne noe på den annen siden, skjønte hun likevel det måtte være et værelse på den andre siden. Da sa hun til sig selv: «Var dette Filippos værelse, var jeg alt kommen halvveis.» For Filippo het den unge grannen hennes. Nu hadde hun en tjenestepike som syntes synd på henne. Hun fikk henne til å speide forsiktig efter, og det viste sig da at den unge mannen virkelig pleide sove der, helt alene. Nu gikk hun titt og ofte til sprekken; og merkte hun at den unge mannen var der inne, kastet hun småsten og annet sånt inn til ham. Dette drev hun på med, til han virkelig blev vår det og kom borttil da hun sakte kalte på ham. Han kjente henne på stemmen og svarte henne. Nu hadde hun godhøvet sitt, og så fortalte hun ham i få ord hvad hun hadde i tanker. Han blev glad, og videt ut sprek- ken på sin side, forsiktig så ingen skulde merke det. Her samtalte de da ofte sammen og trykte hverandres hender. Lenger kunde de ikke komme, for den strenge mannen paste så glonøie på. IIO