ham velkommen så vennlig hun bare orket, og spurte ham hvad ærend han hadde. Ridderen omfavnet henne, kyste henne og sa: «Mitt dyrebare liv! Jeg hørte at mannen Deres ikke er her; derfor kommer jeg for å være hos Dem en stund.» Så gikk de inn i sove- værelset, og hr. Lambertuccio tok til å forlyste sig med henne. Mens han var hos henne på denne måten, hendte det, tvert imot det damen hadde tenkt, at mannen hennes kom hjem igjen. Da piken så ham like ved slottet, sprang hun straks til damens værelse og sa: «Madonna, nu kommer herren tilbake; jeg tror han alt er nede på tunet.» Damen hadde jo to menn 1 huset; hun skjønte det nyttet ikke å gjemme ridderen, for hesten hans stod jo ute på tunet; så nu tenkte hun at hun var fortapt. Likevel sprang hun straks ut av sengen, og fant på flekken ut et råd til å berge sig. Hun sa til hr. Lambertuccio: «Herre, holder De aldri så lite av mig, vil De frelse mig fra døden, så gjør det jeg nu sier Dem. Ta nakne dolken Deres 1 hånden, renn nedefter trappen, og rop så sinna som De kan: «Jeg lover ved Gud, at jeg skal nok få tak i ham et annet sted!» Forsøker min mann å stanse Dem, eller han spør Dem om noe, så svar bare det samme jeg sa til Dem; snakk ikke med ham i noe tilfelle; stig bare til hest og ri Deres vei.» Hr. Lambertuccio sa gjerne ja til dette. Han drog dolken og gjorde sånn som damen hadde sagt, sprengrød i ansiktet både av strevet han nyss hadde hatt og av sinnet for mannen hadde kommet. Damens mann hadde just stått av hesten, og stod nu nede på tunet og undret sig over hesten han fant der. Han skulde til å gå op trappen; da kom hr. Lambertuccio farende, og mannen blev rent forundret over som han så ut og over det han skrek. 122