for ham som noe kunde være. Så var da Anichino hos Egano og hadde høve til riktig ofte å se sin utvalgte. Han tok da til å tjene henne så godt og tilfredsstillende at hun la stor elsk på ham og knapt kunde gjøre noe uten ham. Til slutt lot hun ham styre med alle sakene sine. Så en dag tok Egano ut på fuglejakt, og Anichino var hjemme. Madonna Beatrice hadde ikke ennu blitt vår kjærligheten hans, skjønt hun ved å se på ham og sedene hans for sig selv gav ham stor ros og tykte særs godt om ham. Nu satte hun sig til å spille sjakk med Anichino. Han vilde bare glede henne; derfor visste han riktig lurt å la henne vinne, og det blev hun svært glad for. Tjenestepikene hadde sett på spillet en stund, men efter hvert gikk de fra dem, så de blev alene. Da sukket Anichino riktig tungt. Damen så på ham og spurte: «Hvad står på med dig, Anichino? Gjør det dig så vondt at jeg vinner?» «Madonna,» svarte Anichino, eg hadde meget større grunn til å sukke enn det.» «Nuvel,» sa damen, «si mig den da, så visst du har mig kjær.» Da Anichino hørte henne som han elsket over alt, besverge ham ved kjærligheten hans, sukket han enda tyngre enn før. Damen bad ham da igjen at han skulde si henne grunnen til disse sukkene. «Madonna,» svarte Anichino, eg er redd for De skal ta det ille op om jeg ster Dem det; jeg er også redd for at De sier det til noen annen.» «Jeg skal ikke ta dig det ille op,» sa damen; «vær sikker på at hvad du enn sier til mig, så skal jeg ikke nevne det.» Da sa Anichino: «Når De lover mig det, skal jeg si alt til Dem.» Og så fortalte han, næsten med tårer i øinene, hvem han var, hvad han hadde hørt om henne, hvordan han hadde forelsket sig i henne, og hvorfor han hadde stedd sig 1 tjeneste hos mannen 127