hennes. Til slutt bad han henne ydmykt, at var det mulig, måtte hun ha medlidenhet med ham og unne ham å få opfylt de hemme- lige glødende ønsker han nærte; eller dersom hun ikke vilde gjøre det, la ham få bli hos henne i denne forklædningen og gi ham lov til å elske henne. Å, du unders mildhet i det bolognesiske blod, hvor må en ikke gi dig ros og lov i sånne høve! Aldri var tårer og sukk din lyst, alltid var du mottagelig for bønner, alltid gav du efter for kjærlig- hetens attrå. Hadde jeg lovord verdige nok til å prise dig, skulde aldri røsten min holde op med det! Mens Anichino talte, betraktet den edle damen ham. Hun fikk full tillit til ordene hans; og bønnene hans trengte inn 1 hjertet hennes med en kjærlighet så heftig at hun også begynte å sukke. Til slutt sa hun: «Min kjære Anichino, vær ved godt mot! Mange har søkt og søker ennu å vinne min kjærlighet; men hverken gaver, løfter eller kjærlighetsord fra adelsmenn og høie herrer, nei, intet har noensinne kunnet røre hugen min til å elske noen av dem. Men du har på den korte stunden talen din varte, gjort mig til din langt mer enn jeg er min egen. Jeg ser du helt har fortjent min kjærlighet, og derfor skjenker jeg dig den og lover dig at jeg skal la dig nyte dens lønn før natten som kommer helt er omme. For å få dette i verk, skal du lage det sånn at du kommer inn på værelset mitt frem mot midnatt. Jeg skal la døren stå åpen. Du vet hvad side i sengen jeg ligger på. Gå dit. Sover jeg, så ta bortpå mig til jeg våkner; og da skal jeg hugsvale dig for den lengselen du så lenge har båret på. Og for at du skal tro dette, vil jeg gi dig et kyss i pant.» Med disse ord slo hun armen om halsen på ham og kyste ham kjærlig, og det samme gjorde han med henne. 128