nok er det, han blev den mest skinnsyke mann i verden. Han sluttet med reisene og alle de andre gjøremålene sine, og hadde ikke interesse for noe annet enn å vakte riktig nøie på henne. Han kunde aldri sovne før han var sikker på at hun også hadde gått til sengs. Følgen var at damen følte den dypeste smerte, siden hun nu på ingen måte kunde møte sin Ruberto. Hun grublet meget på å finne en utvei til å treffes med ham, og han tigde og bad henne om det. Til slutt kom hun på en råd. Soveværelset hennes lå nemlig ut mot gaten, og hun hadde mange ganger lagt merke til at Arriguccio nok hadde vondt for å sovne; men sovnet han først, sov han desto tyngre. Hun satte sig da fore å la Ruberto komme til porten bortimot midnatt; så vilde hun selv sakte gå og åpne den for ham og så fordrive en stund sammen med ham, mens mannen lå og sov i god ro. For å få vite når han kom uten at noen annen blev det vår, hengte hun en lang tråd ut av vinduet, sånn at den ene enden nådde ned til jorden og den annen lå efter gulvet og borttil sengen; der vilde hun gjemme den under sengklærne og binde den til ene stortåen sin når hun hadde lagt sig. Hun sendte bud til Ruberto om alt dette og bad ham dra i tråden når han kom; sov så mannen, skulde hun komme ned og lukke op for ham; men var han våken, skulde hun dra den til sig, så han slapp å vente. Dette likte Ruberto godt; han gikk dit titt og ofte, og somme tider lyktes det å treffe henne, andre tider ikke. Sånn drev de da kunstene sine en tid. Men så hendte det en natt at damen lå og sov, men Arriguccio rettet ut foten 1 sengen og kom til å kjenne denne tråden. Han tok den i hånden og kjente den var festet i stortåen på konen. Da sa han til sig selv: 134